Ondskapen i Mitt Indre
Nattemørket hadde senket seg over Storhaug som en kvelende hånd. En kald tåke krøp langs de folketomme gatene som en sulten hund, pisket fremover av den bitre høstvinden. I det fjerne kunne man høre lyden av fest, oppglødde stemmer og latter som klorte seg gjennom nattens stillhet. Olav hadde invitert venner og bekjente til vorspiel i sitt livstrette oppussingsprosjekt av et hjem, som nå lyste opp som en fyrlykt i tåkehavet. 90-talls hiphopen dundret ut av anlegget, mens gjestene lo og snakket. Olav hadde forberedt festen nøye, alt fra saltstengene til kortstokken til ølen i kjøleskapet var møysommelig planlagt. Men ingen planlegging i verden kunne ha forberedt ham på det som ventet ham denne natten.
Moen, en sunnmørsk pønker med et ulmende mørke i sitt indre, for gjennom gatene som en uhyrlig skygge. Hans mørke hanekam så ut som en svart machete der den skar seg gjennom nattens dis. Han kjente tyngden av hanekammen presse mot hodebunnen sin. Ikke som en byrde, men som et monument over et liv levd i opprør mot systemet. Som en krigshærs banner, som vaier i vinden på slagmarken, ga den ham mot til å stå opp mot hans fiender. Hvert hårstrå var en protest, en tynn søyle av forakt mot konformitet, holdt sammen av en blanding av gelatin og mørke krefter han enda ikke helt forstod.
Skinnjakken han gikk med var nesten like sort som sjelen hans. Naglene som prydet den, minnet om en sverm av sultne metallbiller, klare til å bite dem som våget å komme nær. Månens skjøre lys speilet seg i dem der han for ned Pedersgaten, og skapte et nærmest djevelsk mønster av skiftende skygger og kanter. Skinnstøvlene, hvis metalltupper og svarte lær hadde blitt herdet av utallige gatekamper, var hans trofaste allierte. Et stødig fundament som hadde tjent ham vel i hans kamper mot snuten og systemet.
I enden av Pedersgaten vokste Petrikirken fram fra tåkemørket, et blodrødt murbygg hvis rustne kobberspirer strakte seg mot himmelen som falmete, beinete fingrer, klamrende etter et siste håp om frelse. Moen enset dem knapt, han forberedte seg på å svinge av til Almenningsgata. Hvert skritt brakte ham nærmere hans endelige destinasjon, og i det fjerne kunne han skimte glimtet av lys, og suset av stemmer og musikk. Selve tåken syntes å kjenne hans ærend. Den omsluttet ham som en kappe, og drev ham ubønnhørlig fremover mot huset til Olav.
Inne i huset var Olav urolig. Han kunne ikke helt sette fingeren på hva det var, men av en eller annen grunn klarte han bare ikke å riste av seg følelsen av at noe fryktelig var i ferd med å skje. Kanskje var det måten tåken snek seg rundt hushjørnet, eller den skarpe, iskalde vinden som rystet vinduene. Det fikk være det samme. Han bestemte seg for å ignorere uroen og heller hente seg en ny øl fra kjøleskapet. Moen, som nå stod like utfor huset, iakttok ham gjennom vinduet. Et skjevt smil spredte seg over ansiktet hans. Det var et uhyggelig smil, blekt og kaldt som tåken som hadde brakt ham hit.
Moen entret stuen som en iskald vind som trengte inn i hvert hjørne av rommet. Han smilte, men smilet nådde aldri øynene hans, som var kalde og kalkulerende. Et øyeblikk betraktet han rommet, som om han analyserte de andre gjestene og vurderte deres svakheter. Så begynte han å bevege seg blant dem, og snart begynte en umiskjennelig uro å bre seg gjennom forsamlingen. Festen fortsatte, men det var noe i luften som hadde endret seg. De tidligere så glade og avslappede gjestene hadde begynt å kaste nervøse blikk mot hverandre, som om de ventet på noe fryktelig som skulle skje. Alt ved Moen, fra hans iskalde blikk, til hans blodige støvletupper, til den fandenivoldske auraen som omga ham, tilsa at dette var en fyr du gjorde klokt i å frykte.
Olav hadde i mellomtiden gått til kjøleskapet for å hente en ny øl. Han hadde jobbet hardt med å organisere festen og kjente at nå var det på tide å bli mongodritas og prøve å få seg noe. Men da han åpnet kjøleskapet, så han til sin forskrekkelse at det bare var én øl igjen. En øl som ikke var hans. Moen hadde plassert denne ølen i kjøleskapet, og på mystisk vis forstod Olav dette. Det var som om det hvilte et mørke over ølen. Likevel valgte han, i et øyeblikk av lettsindig tankeløshet, å plukke den med seg. Han tok en slurk, og kjente med det samme en ilende frykt som spredte seg gjennom kroppen. Han hadde begått sitt livs største feil, og konsekvensene ville bli fatale.
Moen forlot festen i en tåke av raseri. Sinnet hans kokte, og det eneste han klarte å tenke på var kniven hans, Alfred. Hvert skritt han tok på vei hjem føltes som en tung påminnelse om den kalde ølen han hadde blitt frarøvet.
Da han omsider var hjemme, gikk han direkte til skapet hvor han oppbevarte Alfred. Kniven lå der, skjult blant gamle klær og Buffy DVD-er, og ventet på ham som en gammel venn. Med aktsomhet plukket han den opp, og lot fingrene gli kjærlig langs det kalde stålet. Et kaldt gufs strømmet gjennom ham idet den penetrerte huden hans. En tynn stripe av blod piplet frem, og han klarte ikke å motstå fristelsen til å slikke den bort. Smaken av blod blandet seg med sinnet og savnet etter den frarøvde ølen og ble til en djevelsk cocktail av onde følelser. Han la Alfred forsiktig inn i jakken sin, ikke så mye for å skjule den for omverden, som for å kjenne dens kalde stål mot brystet sitt. Han var klar til å vende tilbake til festen.
Høstnatten ble nå vitne til Moens endelige transformasjon fra rølpete pønker til inkarnasjon av pur ondskap og hevn. Vinden rev og slet i den mørke hanekammen, men han enset det knapt. For hvert skritt han tok, hvert hus han passerte, hvert ekko av biler som passerte i det fjerne, kunne han kjenne mørket i hans indre vokse som en kreftcelle som fortærte alle andre sider av hans personlighet. Innen Petrikirkens rustne kobberspirer igjen trådde frem gjennom tåken, hadde mørket konsumert ham helt. Han visste at denne ondskapen måtte kanaliseres på en eller annen måte, og han var mer enn villig til å la Alfred gjøre det skitne arbeidet for ham.
Med Alfred skjult i jakken og sinnet i kok, trådte han inn i entreen til Olav, klar for å konfrontere mannen som hadde frarøvet ham hans elskede øl. Den glade feststemningen ga strakt vei til en mørk og trykkende stemning. Gjestene stirret nervøst på ham, noen av dem hvisket bekymret til hverandre, og alle kunne føle at noe grusomt og uunngåelig nærmet seg. Moen ignorerte de hviskende stemmene rundt seg og begynte å lete etter Olav. Han gikk fra rom til rom, og for gjestene føltes det som om temperaturen sank med hvert skritt han tok, som om hvert skritt skapte en ny bølge av frykt som spredte seg gjennom dem. Til slutt fant han Olav liggende på gulvet i et hjørne, skrekkslagen og blek, øynene hans vidåpne og fylt med en uendelig anger.
Moen nærmet seg langsomt den skjelvende Olav, og kjente et sykt begjær i sitt indre. Han visste at det ikke var noen vei tilbake nå, at sinnet og ondskapen som hadde bygget seg opp inni ham måtte frigjøres. Sakte, trakk han Alfred ut fra jakken sin. Det kalde stålet glinset i lyset. Olavs øyne fulgte knivens bevegelser, og han kunne ikke unngå å la et klynk unnslippe leppene sine. Gjestene i huset holdt pusten. De visste at de var vitne til noe grusomt og fryktelig, men var for redde til å gripe inn. Moen senket Alfred mot Olavs ansikt, og lot knivbladet stryke forsiktig over hans tårevåte kinn. Det skarpe stålet etterlot seg en tynn rød linje i huden, og Olav jamret seg i smerte og skrekk. Moen kunne ikke lenger holde sitt ondskapsfullt smil tilbake. Tiden var inne for å la Alfred utføre sitt verk.
Med en fryktinngytende presisjon løftet Moen kniven og begynte å skjære små, dype kutt i Olavs ansikt. Hvert snitt var utført med kirurgisk nøyaktighet, som om han ønsket å lage et levende kunstverk av Olavs lidelse. Blodet rant nedover Olavs kinn og blandet seg med tårene som strømmet fra hans fortvilede øyne. Moen fortsatte sin grusomme tortur, og hver gang kniven skar gjennom Olavs hud, kunne man høre et dypt stønn av smerte som gynget gjennom rommet. Festdeltakerne hadde trukket seg tilbake mot veggene, skrekkslagne og ute av stand til å se bort fra det groteske skuespillet som utspant seg foran dem. Det var noe hypnotiserende ved Moens metode, en ubehagelig skjønnhet i hans nådeløse og kalkulerte ondskap. Han var som en mesterkunstner som skulpterte et verk av ren terror, og de andre gjestene var tvunget til å være vitner til hans makabre mesterverk.
Etter hvert som Moens kniv fortsatte å skjære inn i Olavs kjøtt, ble skrikene svakere og hulere. Men Moen viste ingen tegn til å stoppe, hans ansikt var uttrykksløst og kaldt mens han fortsatte å torturere sitt offer. Til slutt var Olav ikke mer enn et blodig, maltraktert skall av sitt tidligere selv, og Moen tok et skritt tilbake for å beundre sitt verk. Det var som om han hadde skapt et portrett av menneskets iboende ondskap, et bilde av den fryktelige lidelsen som kan påføres av en enkelt person drevet av sine mørkeste impulser.
Festdeltakerne var for lammet av skrekk til å gjøre noe annet enn å stirre på Moen, som nå sto triumferende over sitt ødelagte offer. Denne natten skulle for alltid brennes inn i deres minne, en påminnelse om den grusomme ondskapen som kan skjule seg under overflaten av et tilsynelatende normalt menneske. Moen vendte seg mot gjestene. Ingen av dem turte å møte blikket hans, de visste at å se inn i hans øyne ville være å stirre inn i selve dødsriket. Han var et levende mareritt, en figur som ville hjemsøke deres drømmer og våkne timer for resten av livet.
Da Moen nærmet seg utgangen, stoppet han og kastet et siste blikk på Olav, som nå var en uhyggelig og uigenkjennelig skulptur av kjøtt, bein og blod. Det var et øyeblikk av triumf, men samtidig en dyster påminnelse om den kalde ølen han hadde gått glipp av.
Moen og Alfred, to sjeler bundet av mørket, forlot festen og forsvant inn i natten som døende hvisk. Festdeltakerne, nå i en tilstand av sjokk og fortvilelse, kunne ikke gjøre annet enn å stirre på døren de hadde forsvunnet gjennom. De visste at denne natten ville endre dem for alltid, at de ville bære minnet om Moens grusomme handlinger med seg i hjertet som et arr som aldri ville gro. Moen, hans indre ondskap nå fullstendig sluppet løs, fortsatte å vandre gjennom natten, drevet av sin uendelige tørst etter ødeleggelse og lidelse. Hans tidligere liv som rølpete pønker var nå bare et vagt minne, en uskyldig tid som var forsvunnet i den mørke avgrunnen som hadde fortært hans sjel. Moens ondskap og Alfreds skarpe blad smeltet sammen med det uendelige tåkemøret som omga dem. Sammen skulle de bli en legende, et spøkelse som gled gjennom skyggene og etterlot seg en sti av død og ødeleggelse i sitt kjølvann. Og mens de vandret videre, visste de at de var for alltid dømt til å vandre i mørket, ledet av en dyp ondskap i Moens indre som aldri ville ble mindre.
